Hvor langt ut i sjøen strekker eiendomsretten seg?

Gjennom rettspraksis er hovedregelen i norsk rett at eiere av grunn ned til strandlinjen har eiendomsrett ut i sjøen til marbakken, det vil si der hvor sjøbunnen begynner å skrå bratt nedover. Høyesterett har i Rt-2011-556 definert marbakken slik: «Marbakken er der hvor sjøbunnen begynner å falle sterkt. Men ikke enhver overgang til store dyp kan betegnes som marbakke; marbakken danner overgangen fra et relativt flatt og grunt stykke som strekker seg fra land, til et brattere dyp.»

I mange tilfeller kan det imidlertid ikke påvises noen marbakke. I slike tilfeller er regelen at grensen trekkes ved to meters dyp – målt ved middels lav vannstand. Dette er slått fast i flere høyesterettsavgjørelser.

Enkelte steder er det hverken marbakke eller langgrunt, men brådypt helt inne ved land. I slike tilfeller innebærer tometersregelen at grunneieren får svært lite eller ingen eiendomsrett i sjøen.

I enkelte juridiske kretser har man inntatt det standpunkt at grunneiere ned til strandlinjen hvor det er brådypt inne ved land, slik at hverken marbakke- eller tometersregelen kommer til anvendelse, likevel må ha «noe» eiendomsrett til sjøgrunnen. Høyesterett har imidlertid i ovennevnte avgjørelse slått fast at «det ikke er tilstrekkelige rettskildemessige holdepunkter for på ulovfestet grunnlag å fastsette en generell regel om eiendomsrett i sjøen ved brådyp, som supplerer reglene om marbakke og to meters dyp.»

Selv om det ikke finnes noen generell regel om eiendomsrett i sjøen ved brådyp, påpeker Høyesterett at eiendomsrett likevel vil kunne følge av særskilte rettsgrunnlag for den enkelte eiendom, og trekker frem alders tids bruk og lokal sedvanerett som eksempel. Annet rettsgrunnlag kan være hevd.

* * *

Har du spørsmål knyttet til eiendomsgrenser, strandretter eller andre rettighetsspørsmål? Da vil en av våre advokater innenfor faggruppen «fast eiendom» kunne bistå deg.